Ukas skravling
Det har vært stille her i det siste, og det beklager jeg for. Det er ikke fordi jeg har lite tid til overs, de to siste ukene har vært ganske rolige. Problemet er vel heller at jeg har mye på hjertet. Litt for mye jeg ønsker å formidle, og da blir det fort rotete. Jeg vil ikke poste uferdige debattinnlegg, men det er heller ikke så lett å ferdigstille dem når jeg stadig blir usikker på hvor jeg faktisk står. Å bo så langt hjemmefra har, som de fleste sikkert allerede har skjønt, fått meg til å tenke mye på nettopp Norge. Jeg skulle så gjerne svingt det fine røde, hvite og blå flagget ikledd min kjære bunad på selveste 17.mai, for aldri har jeg følt meg så stolt over å være norsk. Som et plaster på såret har jeg begynt å skrive ned mine tanker om norske verdier. Om det noen gang ferdigstilles slik at jeg kan dele det får fremtiden vise. Nå har jo kanskje innledningen blitt for rotete allerede, så hva med en oppdatering på livet i Texas?
Jeg har vært på en noe mislykket camping-tur i Palo Duro Canyon, mer om det i et eget innlegg i løpet av de nærmeste dagene. Jeg har også tilbakelagt en eksamen, og nå på mandag venter en ny. Utvekslingsoppholdet som for et øyeblikk siden virket så fryktelig langt, er snart ved veis ende. I skrivende stund er det bare 30 dager til sommerferien. Det betyr også at det bare er 32 dager til vi reiser til Los Angeles. Og ja, nå kan jeg si vi. Jeg er så heldig å få med meg både Karina og Kimberly på tur, til og med på Taylor Swift konsert. Nå mangler jeg bare en ekte fan-t-skjorte, så er jeg klar!
Været her har stort sett vært upåklagelig (jeg skriver jo tross alt til et publikum som består av kun nordmenn, så da må jo vær-snakkis bli en slager!), med flere ettermiddager der gradestokken har krøpet over 30 grader Celsius. Det er i hvertfall et stort pluss ved å bo i Texas. Jeg koser meg også mye på trening om dagen. På onsdag løsnet endelig double unders-teknikken, noe jeg har slitt fælt med i TO år. Det var så fryktelig deilig da det endelig løsnet, at jeg bare måtte spandere på meg et aldri så lite gledeshyl. Hadde det ikke vært for at jeg enda hadde en runde igjen av økten, hadde nok gledestårene trillet også. Leggene mine har vært så stive at jeg har slitt med å komme meg ned trapper, men det er så absolutt verdt det!
Jeg har ikke tatt så mange bilder denne uken, men jeg har fremdeles noen fra mars på lager, så kos dere med de! Mustangen Bendik leide pryder bildet over her.
Et sted i New Mexico, på vei til Colorado, måtte jeg hilse på disse sjarmtrollene. Jeg smelter helt bare av å se på bildet, og skulle så gjerne dratt med meg begge to hjem, som kolli nummer 4 og 5.
Bare sånn i tilfelle man skulle begynne å lure på om det var en Mustang (Mustand skrives med stor M, sant?) eller ei, så satte lyset under frontspeilet en sikker stopper for enhver tvil.
Frokostsalen til The Cliff House i Manitou Springs var så fryktelig sjarmerende.
Colorado Springs’ èn av mange versjoner av det jeg antar er Lille Trille (?).
