Naive nordmenn
Selv om verden for det meste føles liten, selv om vi stadig får følelsen av at vi kommer nærmere hverandre, at jordkloden nærmest krymper, så merker jeg at det er forskjeller, noe som skiller oss fra hverandre. Ulike nasjoner ser verden med ulike øye, i hvert fall deler av den.
For hva sier du til amerikanere når de spør om våpenloven i Norge? Hvordan forklarer du at det norske politiet vanligvis ikke bærer våpen? At strafferammen i teorien er på 21 år? Eller at innsatte har stemmerett?
Til tider er det vanskelig, ja, til og med slitsomt, å skulle forklare, argumentere, prøve å gjenspeile den norske oppfattelsen av demokrati. Men det er så utrolig viktig. Bare fordi noe er kjent og trygt, betyr det ikke nødvendigvis at det er den rette måten å gjøre det på. Eller rettere sagt, den eneste rette måten å drive et samfunn på.
Ikke bare prøver jeg å lære mine nye bekjentskaper om hvordan vi nordboere tenker, jeg hjelper også meg selv i søken etter forståelse. Hvorfor kan jeg kalle Norge hjem og være stolt av det?
Som min kloke roomie påpekte, så det er nok noe i den fundamentale mentaliteten som skiller Amerika fra Norge. For her, i verdens tredje mest folkerike land, er en av de mest fundamentale grunnsteinene troen om at du er din egen lykkes smed, ansvarlig for ditt eget liv, på godt og vondt. Oppe i nord, i landet som troner på 120. plass, står derimot visjonen om et fellesskap som fanger alle, sterkest.
Det gjenspeiles i kriminalpolitikken, i helsepolitikken, i selve samfunnets grunnmur – Grunnloven.
Norge styrer Norge best, Amerika vet best hvordan Amerika burde drives. Globaliseringen, stadig flere likheter, beriker oss, men det gjør også ulikhetene, det unike som gjør nasjon til nasjon.
Likevel, på en dag som denne, der kruttrøyken for lengst er forduftet fra Las Vegas’ gater, men eimen av den henger igjen som en mørk kappe over hele landet, vier jeg en ekstra tanke til våpendebatten. Aftenposten postet en artikkel om våpenlovene i Amerika, særlig rettet mot de spesifikke lovene i Las Vegas, der de kan bære synlige våpen uten lisens. For en naiv nordmann som meg er det helt fjernt at sivile skal kunne bære våpen til annet enn på jakt og på en skytebane.
Men hva hvis det utenkelige først skjer? Noen åpner ild.
Da er sannsynligheten stor for at noen andre i folkemengden også er bevæpnet og kan svare. De har mulighet til å begrense skadeomfanget fordi de kan gripe inn umiddelbart. Vissheten om at alle i prinsippet kan være bevæpnet kan også virke preventivt. Trekker du våpen mot noen, risikerer du også at noen retter munningen mot deg. Det gir en helt egen kollektiv beskyttelsesevne politiet aldri kan oppnå.
Jeg er fremdeles skremt av tanken om at alle i prinsippet kan bære våpen i landet jeg skal kalle hjem det kommende skoleåret. Men jeg har likevel lettere for å forstå argumentene for våpenloven som føres her. Jeg er ikke lenger en naiv nordmann i naive Norge. Øynene jeg ser verden med trenger et annet syn for å forstå. Og det tror jeg at jeg begynner å gjøre. Forstå. Så får det være en annen sak om jeg er enig i det jeg ser eller ikke.
Jeg er ikke her for å rette pekefingeren mot alt jeg måtte finne meg uenig i. Jeg er her for å lære, for å forstå hvordan verden fungerer (eller i det minste deler av den). Jeg er her for å lettere kunne ta begrunnede beslutninger for meg selv og fremtiden, for å lettere kunne ta beslutninger som også vil gavne mine medmennesker.
Jeg er her for å forstå verden litt bedre. For jeg skyller verden såpass.
