Los Cedros Ranch
Jeg er i lykkerus! ENDELIG fikk jeg teste western fra hesteryggen og det var helt utrolig! Dagen har jeg tilbragt på en nydelig ranch kalt Los Cedros Ranch med Bendik og mitt nye bekjentskap, Doc. Han er en trivelig, eldre herremann av typen Quarter horse, en erkeekte amerikaner med andre ord.
Vi startet seansen med en liten innføring i ridestilen de er mest kjent for her i statene: western. Mye skiller seg fra min (litt rustne, men lett å lokke frem) autopilot. For det første er hestene trent til å lystre trykk på øvre del av halsen, og ikke fra bittet slik den engelske stilen gjerne krever. Dernest rir de med mye slake tøyler i ÈN hånd og ikke to slik jeg er vandt med. Hestene er vanligvis ikke like følsomme til trykk fra setet som min Tamtan var, men nå skal det jo nevnes at han var over gjennomsnittet vàr på beskjeder, tross engelskinnridd å være.
Etter litt justering av stigbøyler (og for min del korrigering av en hviskende autopilot bakerst i hjernebarken) og fasinasjon av det mer omfattende saltøyet var vi klare for å sette kursen mot okseinnhegningen og Palo Duro Canyon. Det viste seg at en av våre to guider hadde vært i Norge for to somre siden og praten fløt lett. Tross Doc’s noe høye alder hadde han ingen planer om å bli forbigått og han skrittet raskt av sted i et behagelig tempo. Det må riktignok nevnes at jeg har vært borti mer energifylte alpha-vallaker enn denne karen (kremt, Tamtan) og det passet meg utmerket at han ikke hadde store planer om å stikke av. Ikke har jeg sittet på en hesterygg de siste fem årene, ei heller er jeg særlig utlært når det gjelder westerstilen, så at han var litt mindre eksplosiv enn jeg først fikk inntrykk av gjorde meg ingenting.
Lunsj på Big Texan, Amarillo, en halvtimes kjøretur fra ranchen.
En litt trøtt kar på starten av en utrolig tur!
Tusen takk for en veldig innholdsrik bursdagsgave, B!
