Jonatan
En mandagskveld i midten av oktober fikk jeg en etterlengtet samboer i hus. Ettåringen Jonatan. Han er redd og menneskesky, men forhåpentligvis vil det snu. Han har vært under Dyrebeskyttelsens trygge vinger siden slutten av august og skal bo hos meg i påvente av et varig hjem. Og apropos Dyrebeskyttelsen. De har siden i sommer hatt en kampanje mot uetisk avl av familiedyr og i den anledning har de laget en underskriftskampanje, se her og her.
Da jeg fikk Nusse, min trofaste kaninvenn gjennom 8 år, var jeg først skuffet. Ørene hans hang ikke ned, slik de skulle. Eller rettere sagt, slik som 6 år gamle Mia trodde at de skulle. Nusses ører levde sitt eget liv og ett sto for det meste ut til siden og det andre rett til værs, noen ganger rett ned. Men begge ørene hang aldri rett ned og takket være Dyrebeskyttelsen vet jeg i dag at de ikke skal henge ned på dvergveddere som Nusse. Henger ørene ned, kan det begrense både syn og hørsel. Vi ønsker ikke det for våre beste venner, gjør vi vel?
Heldigvis glemte jeg formen på ørene fort, for han var en tillitsfull og tålmodig liten kar, med nesten like stor kjærlighet for bamser som meg.
Jeg setter enormt stor pris på tilliten de viser meg ved å la meg hjelpe en av deres hjemløse for tredje gang. Det gir meg så mye glede å kunne gi hjerterom og husly til en som har fått en litt skjev start på livet. Så får vi krysse fingrene for at Jonatans foralltid-hjem er rett rundt hjørne og at jeg i mellomtiden klarer å overbevise han at om mennesker ikke er så verst likevel.
Ha en fin uke, og signer mer enn gjerne oppropet mot uetisk av av familiedyr!
