Hjemlengsel
I skrivende stund er det 19 dager igjen til semesterslutt og 33 dager til jeg vender snuten mot Norge. Det er jo egentlig ikke mange dagene, og det kommer helt sikkert til å gå fort, men akkurat nå, når jeg nærmest sitter og teller timer, så går det irriterende sakte. Jeg vil hjem NÅ. Jeg vil trekke frisk sjøluft gjennom nesen og ned i lungene. Jeg vil nyte et glass med iskaldt vann, rett fra springen. Jeg vil sitte i solveggen på verandaen hjemme, med verdens beste pelsdott på fanget. Jeg vil kjenne vinden rive i håret og salt sjøsprøyt i fjeset, mens vi durer Nøtterøy rundt til havs.
Jeg vil nyte noen fine sommerdager i Trondheim. Nyte roen i den fine leiligheten min.
Jeg vil feire 17.mai ikledd min kjære bunad. Svinge med flagget i rødt, hvitt og blått og gråte en skvett til “Ja, vi elsker”. Jeg vil spise kvikklunsj og gå på fjelltur. Jeg vil løpe bakkeintervaller på Vardås. Kjenne lett sommerregn mot ansiktet. Jeg vil trene på Øya. Spise reker til lunsj. Grille laks til middag. Men jeg sitter enda her på biblioteket på skolen. I Texas. Milevis fra sjø og godt springvann. Milevis fra så mange jeg så gjerne skulle sett hver dag. 3 eksamener og en test venter på meg før jeg kan kaste inn Rottmann (fortså den de som kan, haha) for dette semesteret.
Men når jeg våkner i morgen er det bare 32 dager igjen. 32 dager til å dagdrømme om en rusletur ned til Rema for å kjøpe den gode mangosorbet-pinneisen (håper Diplomis fortsatt fører den!). 32 dager som blir så innholdsrike at jeg forhåpentligvis glemmer å telle ned. 32 dager der dere der hjemme kan slurpe i dere så mye springvann dere bare vil, og kanskje ofre meg en liten tanke.
Hjemlengselen har aldri vært langt unna dette semesteret og det snodige er hvor mye man kan savne de dagligdagse tingene.
