Andre semester
Det er med litt blandede følelser jeg setter meg på flyet mot New York i morgen. Jeg gleder meg selvfølgelig til å se en ny by og oppleve noe helt annet enn jeg har gjort før. Men klumpen i magen som jeg trodde ville forsvinne i løpet av juleferien, har bare vokst. Jeg skal ikke hjem etter ferieturen til det store eplet. Et nytt semester venter i Texas og jeg kommer ikke hjem før i mai. Med fare for å høres ut som en skikkelig stor sytepave, så må jeg si at borte er greit, mens hjemme er veldig, veldig bra.
Hvorfor reiser jeg fra et land der jeg har et helsevesen i ryggen, uansett inntekt? Hvorfor reiser jeg fra verdens (tredje, Social Progress Index, Rapporten) beste velferdsstat?
Det er lett å se seg blind på det man allerede har, og det er lett å avfeie det som en klisjè når noen påpeker det. Men bare fordi det er en klisjè, betyr det ikke at det ikke ligger en sannhet i det.
Men så er det kanskje en del av det jeg tar med meg hjem etter et utvekslingsopphold. Jeg har ikke blitt frelst av et varmere klima (snarere tvert i mot, tro det eller ei så savner jeg Norges fire årstider i mye større grad enn jeg trodde at jeg skulle gjøre) eller gratis påfyll av brus (satt på spissen, prøvde meg på litt humor der ja). Jeg har snarere innsett at jeg vant i lotto da jeg ble født i nettopp Norge og at det er her jeg vil bosette meg. Ikke at jeg ikke innså at jeg var heldig før jeg dro, men ja, jeg har vel fått satt fingeren mer konkret på hvorfor. Det er en viktig erfaring å ta med seg videre det også. Jeg har lært meg selv bedre å kjenne, jeg har på mange måter lært Norge bedre å kjenne og jeg har blitt flere vennskap rikere. Jeg mener på ingen måte at det er bortkastet, men det ble kanksje ikke helt som jeg forventet.
Men hvem vet? Kanskje klumpen i magen forsvinner så fort jeg setter føttene på amerikansk jord igjen, og så har sytepaven sjøl lagd baluba uten grunn.
